Lappen var kort, men den overveldet meg. «Jeg vet at denne parfymen ikke er mye,» skrev han, «men jeg sparer til halskjedet du alltid har ønsket deg. Takk for at du tror på meg, selv når jeg ikke sier det ofte nok. Du er min gave for alltid.»
Jeg satt på gulvet og klamret meg til lappen, tårene rant raskere enn jeg kunne lese. Den lille flasken – den jeg hadde kastet – var ikke en gave. Den var en midlertidig løsning. Et løfte. Et stille bevis på at han lyttet, planla, elsket meg på måter jeg ikke hadde lagt merke til.
Nå står den samme flasken på nattbordet mitt. Jeg har aldri sprayet den. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Ikke av skyldfølelse, men fordi den inneholder noe hellig. Hans kjærlighet. Hans intensjon. Den siste beskjeden han la igjen til meg, gjemt i noe jeg nesten kastet.
Hver kveld, når jeg ser på ham, blir jeg minnet på hva han lærte meg, ufrivillig: kjærlighet kommer ikke alltid innpakket i glitter og prakt. Noen ganger gjemmer den seg i de minste gester, og venter på at vi skal se nærmere. Og noen ganger avsløres den sanne verdien av en gave først etter at giveren er død.
