Vi snakker ofte om kjærlighet som grunnlaget for et sterkt forhold, men kjærlighet uten respekt, empati og emosjonell trygghet er ikke kjærlighet i det hele tatt – det er en felle. Noen ganger tar det et øyeblikk med dyp svik å innse at noen du stolte på aldri virkelig respekterte din sårbarhet. Og når du bærer et nytt liv inni deg, blir den erkjennelsen enda mer akutt.
Dette er historien om hva som skjedde med meg i de siste ukene av svangerskapet mitt – et øyeblikk som knuste illusjonene mine, men som også ga meg styrken til å velge meg selv og barnet mitt fremfor illusjonen av kjærlighet.
Det handler om å forstå at det å beskytte fred ikke er egoistisk – det er nødvendig. Og at det å dra ikke alltid er slutten på noe; noen ganger er det begynnelsen på å bli hel.
Jeg var 34 uker inn i svangerskapet da alt forandret seg på et øyeblikk.
Kun for illustrasjonsformål
Midt på natten vekket mannen min, Daniel, meg plutselig og skrek: «Brann! Brann!» Som om huset vårt brant.
Hjertet mitt hamret i panikk da jeg fikk panikk og løp ned trappene – bare for å bli møtt med latter.
Daniel og vennene hans begynte å bryte sammen, og innrømmet at det hele var en spøk.
