Når Ellie mister faren sin, forventer hun smerte, ikke svik. Kastet ut av barndomshjemmet av kvinnen som aldri ville ha henne, gjør hun et desperat forsøk. Men det som venter henne på den andre siden er ikke medlidenhet, men makt. Og neste morgen har alt forandret seg på måter hun aldri forventet.
Jeg var ti år gammel da moren min døde. Faren min gjorde det han kunne, det gjorde han virkelig.
Han lagde fransk toast på søndager, la igjen lapper i matboksen min og gråt da han trodde jeg ikke fulgte med.
Han var knust … men han var fortsatt faren min.
En person som lager fransk toast | Kilde: Unsplash
Cheryl kom for å bo hos meg da jeg var 14. Hun brukte parfyme som ga meg hodepine og et smil som aldri syntes å nå øynene hennes når jeg var i nærheten. Pappa syntes hun var varm og strålende. Og ærlig talt, hun ga ham en perfekt opptreden.
Men jeg visste bedre. Hans vennlighet kom med betingelser. Og jeg møtte dem aldri.
Likevel prøvde jeg. For ham … fortjente han glede.
Parfymeflasker | Kilde: Unsplash
Da han døde fem år senere, føltes det som om den siste delen av verden jeg kjente kollapset. Det var et plutselig hjerteinfarkt, uten forvarsel, og selvfølgelig uten et farvel.
Jeg var knapt 19 år, rett ut av videregående, fortsatt i ferd med å finne ut hva jeg skulle gjøre med friåret mitt og hvordan jeg skulle gå til tannlegen alene … og nå var jeg foreldreløs. Jeg hadde ikke engang feiret bursdagen min, som var en uke etter farens død.
Begravelsen var ikke engang over ennå da Cheryl begynte å behandle meg som en gjest i barndomshjemmet mitt. Hun gikk gjennom huset, kastet ut farens gamle blader og erstattet de innrammede familiebildene med sine egne.
Folk i en begravelse | Kilde: Pexels
Jeg tok henne en gang i å tørke navnet sitt av postkassen. Hun så ikke engang opp da jeg så; Hun skylte bare børsten i en bøtte med såpevann.
«Eleanor», sa hun, stemmen hennes hørtes ut som knirkingen av en vintergren. «Dere er ikke egentlig familie lenger, vet du? Så det er på tide å gå.»
Jeg kranglet ikke. Hva skulle poenget ha vært?
En bøtte med såpevann | Kilde: Pexels
Så jeg pakket en duffelbag. Jeg la et par støvler, noen skjorter og jeans i den, litt undertøy og noen toalettartikler. Jeg tok gitaren min. Jeg gikk forbi klesstativet der farens skjerf fortsatt hang, og jeg turte ikke å røre det.
Jeg kunne ikke.
