Jeg pleide å forestille meg vår tiårs bryllupsdag som noe tatt ut av en drøm – mykt stearinlys, felles latter og gaver som reflekterte vår reise sammen. Jeg sparte i flere måneder for å kjøpe mannen min klokken han alltid beundret, og jeg så for meg gleden i ansiktet hans da han åpnet den. Men da han ga meg en liten plastflaske med parfyme tilbake, sank hjertet mitt stille. Det så ut som noe du ville kjøpt ved et uhell, noe du ville kjøpt på en bensinstasjon uten å tenke mye over det. Likevel smilte jeg og maskerte skuffelsen min.
Det var ikke prisen som såret meg – det var det jeg fryktet at det betydde: at han kanskje ikke egentlig hadde sett meg, ikke egentlig hadde prøvd. Den kvelden, etter at han hadde sovnet, la jeg parfymen i en skuff og sa til meg selv at jeg aldri ville bruke den. Jeg kunne ikke ha visst da at det ville bli den mest dyrebare gaven han noen gang ville gi meg.
Tre uker senere var han borte. Ingen forvarsel, ingen tid til å forberede seg – bare en telefonsamtale som ødela alt. I dagene som fulgte vandret jeg gjennom huset vårt som en skygge. Kruset hans sto fortsatt på benken. Jakken hans hang ved døren. Og i den skuffen, urørt, lå parfymen. Hver gang jeg så på den, ble angeren dypere. Jeg hadde avvist noe han hadde gitt meg med kjærlighet, og nå ville jeg aldri få sjansen til å fortelle ham hvor mye han betydde for meg.
Måneder gikk før jeg kunne begynne å se gjennom tingene hans. En stille ettermiddag holdt jeg parfymen i hånden igjen. Hendene mine skalv. Jeg holdt på å gjemme den bort – men den gled av. Flasken falt i gulvet, og korken fløy av. Da jeg knelte for å plukke den opp, la jeg merke til et lite, brettet papirark gjemt inni korken. Det tok pusten fra meg.
Det var håndskriften hans.
